December 5, 2019

December 2, 2019

December 2, 2019

December 2, 2019

December 1, 2019

November 30, 2019

Please reload

Siste innlegg

To år (og 16 år)

December 10, 2018

1/10
Please reload

Utvalgt innlegg

Vio's historie

March 27, 2018

Dette er en blogg vi har hatt lyst til å skrive lenge! Nå som vi har tilbragt en uke i Khajuraho hjemme hos Vio og Vijay er det endelig på tide. Vio er født og oppvokst i Frankrike, men har bodd lenge i Storbritannia og Canada før hun flyttet til India for ti år siden. Hun er nå gift med Vijay og sammen har de en to år gammel datter. Vio er ubeskrivelig verdifull for oss, da hun både skjønner oss og samtidig har innsikt i hvordan våre ideer vil fungere (eller ikke fungere) i en indisk virkelighet.  Det at Vio er fransk gjorde at Cathrine tenkte at nettopp hun og Vijay kanskje kunne hjelpe henne å ta kontakt med Aryan's* familie i desember 2016. At Vio og Vijay også drev litt veledig arbeid i sin egen landsby bidro selvfølgelig også. I månedene som gikk lærte Cathrine og Vio hverandre bedre å kjenne - og oppdaget at de på tross av veldig ulike liv også har veldig mye felles. Vio beviste gang på gang at hun er veldig pålitelig og ærlig - også når ærlighet koster. Hun ga gode råd og advarsler - og kom med innspill også på eget initiativ. Kontakten med Vio var det som gjorde det mulig for Cathrine og hennes familie å ta samarbeidet over fra et privat initiativ for en familie til en organisasjon som hjelper flere.

 

Vio er ikke like synlig i vårt arbeid som Vijay  - men hun er minst like viktig. Ikke bare tar hun seg av regnskapet og endel av rapporteringen, hun er også alltid tilgjenglig hvis vi trenger råd, veiledning og innspill. Vi kommuniserer mye direkte med Vijay, men enkelte ting må vi rett og slett diskutere med Vio først. Hun bruker også oss for å lufte ideer for organisasjonen de har, Friends in Khajuraho Association. Vio er veldig opptatt av å bidra med det hun kan i nærmiljøet sitt og er opptatt av veledig arbeid. Hun har satt seg som mål å gjøre landsbyen hun bor i, og Khajuraho, mer miljøvennlig, samt bidra med det hun kan for at barna der hun bor kan få en bedre utdanning. Hun er også en dyktig fiolinist, og er veldig opptatt av kunst. Hun prøver å eksponere barna i området for ulike kunsterniske opplevelser, men dette er ikke så enkelt da det er veldig få som skjønner poenget med slikt i landsbyen.

 

Vi har bedt Vio om selv å skrive litt om hvordan og hvorfor hun endte opp i India, samt å svare på noen spørsmål fra oss. Du kan lese hennes egne ord i denne blogposten - og det anbefaler vi at dere gjør for Vio er virkelig flinkt til å skrive. Men - vi vet også at enkelte av dere ikke er så fortrolige med å lese engelske tekster, så her kommer en norsk oversettelse.

 

Min første tur til India var en måneds opphold i 2005. Jeg hadde studert yoga siden 2001 og ville besøke landet yoga kom fra. Min første reaksjon i møtet med indisk kaos i Delhi var "dette går ikke ann", "dette her finnes ikke  - det må være et mareritt og jeg våkner snart!". Jeg og min venn var ganske så desorientert den første uken, men sakte men sikkert forelsket vi oss i India begge to. For min del var denne forelskelsen så kraftig at jeg allerede på flyet hjem visste at jeg kom til å dra tilbake for et lengre opphold.

 

 Ti dager inn i min første tur kom jeg litt tilfeldig til Khajuraho etter å ha vært i Varanasi. I det vi kom frem gikk min venn over veien for å kjøpe vann og møtte Vijay der. Vijay og en kompis var ute på "turistfiske" for å  trene på å snakke engelsk. Kompisen min likte Vijay og de ble enige om å møtes igjen neste dag. Opprinnelig skulle vi bare være to dager i Khajuraho, men da Vijay tilbød oss å bo hjemme hos han bestemte vi oss for å bli et par dager til. Vel - vi endte opp med å bo hos en kamerat av han da det var større renoveringsarbeider på gang hjemme hos Vijay. Uansett - disse fire dagene i Khajuraho var veldig fine, og både jeg og kameraten min følte at det var noe spesielt med Vijay; smilet hans var på en måte mer genuint enn hos andre vi hadde møtt. Sånn i etterpåklokskapens lys ser jeg jo hvor naive vi har som trodde alle vi møtte var snille og greie, og jeg ser hvor utrolig heldige vi var som møtte på nettopp Vijay. Jeg hadde selvfølgelig ingen anelse om at jeg senere kom til å gifte meg med Vijay - han var tross alt kun 18 år den gangen. Men jeg holdt kontakten med Vijay, og mot slutten av 2007  fant jeg endelig tid for å dra tilbake for en lengre tur. Jeg tok kontakt med Vijay da jeg ønsket å bo i en indisk familie for å lære språket og kulturen bedre og kjenne - og i januar 2008 kom jeg tilbake til Khajuraho og flyttet inn hos familien hans. I første omgang bodde jeg der i to og en halv måned. Jeg ble et helt år i India, i Sør-India, Khajuraho, Varanasi og Rishikes det meste av tiden. Jeg lærte Hindi, studerte fiolin, yoga og ayurveda. I Varanasi møtte jeg en fiolinlærer som nå har vært min "guru" i ti år. Jeg har reist "hjem" flere ganger, men siden 2008 har jeg stort sett oppholdt meg i India, og det er hovedsakelig på grunn av min lærer i Varanasi og Vijay i Khajuraho.

 

1: Hvorfor startet du med veldedig arbeid i India- og hva startet du med?

 Den første gangen jeg kom til india ble jeg forelsket i barna som smilte hele tiden. I Scotland hadde jeg jobbet med som assistent for eldre, voksne og barn med ulike fysiske eller mentale utviklingshemminger. Jeg visste at jeg ville jobbe med mennesker når jeg kom tilbake i 2008, og at jeg fortinnsvis ville jobbe med barn. Min opprinnelige plan var å jobbe som friville på barnehjem - eller som engelsklærer, men det gikk ikke helt som planlagt. Jeg ville dessuten lære det lokale språket først slik at jeg kunne kommunisere med barna. Og så ble jeg litt sittende fast i Varanasi med fiolinen min så jeg i lengre tid gjorde jeg ikke så mye frivillig arbeid. Men - jeg møtte mange andre som hadde kommet til India for å jobbe for ulike organisasjoner så jeg gjorde jo litt for dem nå og da når jeg fikk muligheten. De viktigste tingene er;

 

*Partage and Culture Sarasvati (fransk organisasjon) siden 2010; Her bidro jeg med musikk - holdt konserter i et statlig fengsel for gate barn, og deltok i et musikalk utvekslingsprosjekt (Mata Ganga Orchestra). Jeg laget hjemmesiden deres og er fortsatt visepresident i organisasjonen.

* Taaro ke Bacche (Sveitsisk/indisk organisasjon). Organisasjonen driver en skole for barn med autisme og Down's syndrom i Varanasi. De siste årene har jeg vært kommunikasjonsansvarlig for organisasjonen. Jeg har også laget hjemmesiden deres og gjør andre designoppgaver og oversettelser for dem.

 

 Nå som jeg bor fast i Khajuraho føler jeg at jeg bare MÅ gjøre noe her, akkurat her vi bor i Old Village sesielt. Det er helt vanvittig hvor uinteressert endel av befolkningen er i utdanning, og det er umulig for meg å overse at de bruker "overalt" som søppeldunk og da særlig innsjøen rett foran huset vårt. Så da tok jeg utgangspunkt idet! i tillegg så er Khajuraho et veldig stille og tradisjonell og ikke minst "kulturelt død" - så hvis jeg ikke har noe å gjøre ville livet blitt usigelig kjedelig.

 

2: Hva er de største hindringene du møter:

Jeg vil si det et to hovedpunkter her -

(1) Indisk tid! Jeg har bodd i India i 10 år, men dette er fortsatt en utfordring når jeg jobber med andre. Jeg er veldig punktlig og organisert og når jeg sier klokka ti så MENER jeg klokka ti. Det er veldig slitsomt for meg å forholde meg til andre og den indiske holdningen til tid. Men - det er også en god trening i tålmodighet og lar meg slippe kontrollen mer og bli mindre stresset enn jeg ville vært i Europa. So... på dårlige dager er jeg ubeskrivelig frustrert, mens jeg på gode dager bare lar meg flyte med alt ender jo bra  - det bare tar mer tid.

 

(2)Det andre er mentaliteten her; det er veldig vanskelig å stole på folk her fordi "ærlighet" her er et helt annet konsept enn i Europa. Folk vil fortelle deg det du vil høre selv om det ikke stemmer med virkeligheten. Min venn Ghita sier at "indiere tenker en ting, sier en annen ting - og så går de gjøre noe helt annet". Og det er veldig sant. Folk mangler som regel også en indre drivkraft bak ting de gjør; når du jobber med folk må man hele tiden sjekke alt mulig. De fleste tar aldri initativ selv, ihvertfall ikke her i Khajuraho, så du må alltid fortelle dem hva de skal gjøre i detalj.

 

3: Hva er det beste og "verste" med å bo i India og jobbe med veldig arbeid her.

Jeg starter med det som er vanskelig for det er rett og slett enklere å snakke om!

(1) Det vanskeligste for meg er nok klima - rettere sagt den varme sesongen - rett og slett fordi alt blir fysisk vanskelig. Når det blir over 45 grader i May og Juni så dreier livet seg om ren overlevelse for meg. Man må lytte mer til kroppen, sove mye på dagen og jeg for min del kan ikke være utendørs mellom klokken 10-11 og 17 fordi etter så lite som en halv time må jeg ha i meg en liter vann og rehydreringsalt for å ta knekken på hodepinen..... og når monsoonregnet kommer blir det varmt OG fuktig. Man svetter kontinuerlig og får utslett som klør over hele kroppen....det er virkelig ikke sjarmerene og gjør meg mer irritabel enn vanlig. Men det er ikke slik overalt i India da for India er stort. I fjellene er det veldig behagelig å være på den tiden av året og jeg håper vi har mulighet til å ta en tur til Himalayafjellene og unslippe varmen litt i sommer.

 

 (2) Det som også er vanskelig for meg med å bo her i Khajuraho er at det rett og slett er vanskelig å tjene nok penger til livets opphold. Det er få jobber i Khajuraho og lønningene er veldig lave. Mye er avhengig av en god turistsesong for mange her. Aller helst vil jeg bare jobbe som musikklærer, men de fleste her ser jo ikke poenget med å lære musikk og de vil ihvertfall ikke betale for det! Det er derfor vi har et homestay hvor turister kan komme og bo hjemme hos oss. Det er den eneste måten vi kan skille oss litt ut på og tjene penger hjmmefra. Vi klarer oss vi  - men vi tjener jo ikke nok til at jeg kan dra til Europa hvert år slik jeg gjerne vil. Å bo med min svigerfamilie er også utfordrende, særlig når mange familiemedlemmer kommer på besøk samtidig. Det blir fryktelig folksomt i huset og det er så mange tradisjonelle regler og normer å følge. Det at man ikke skjønner/aksepterer vennskap mellom menn og kvinner er også vanskelig for meg....og hvis vi ser bort fra Vijay har jeg egentlig ingen (lokale) venner som er verd å nevne....livet kan bli ganske så ensomt fra tid til annen.

 

 Men la oss ikke glemme det positive.....jeg vet ikke helt! Jeg har vært her så lenge nå slik at de tingene som var nye og spennende nå har blitt veldig hverdagslig for meg. Men det er mange gode ting. "Indisk tid" er flott når du ikke trenger å jobbe med indiske mennesker for livet er klart mindre stressende enn i Europa og tempoet er lavere. Familielivet kan være overveldende for meg og mitt behov for egentid, men kjærligheten man føler fra familien og tilhørigheten man får kan være veldig rørende og vakker.

 

 Jeg vil også si at India er et land fullt av overraskelser og det er virkelig mulig å følge hjertet sitt her. Dette er litt vanskelig å sette ord på, men det har nok en sammenheng med "indisk tid", mangel på planlegging og den evnen indiere har til å leve i nuet på en helt annen måte enn i Vesten. Når du ikke er så knyttet til dine forventninger om hva som skal skje og hvordan og slipper kontrollen, så kan det dukke opp noe som er enda bedre enn det du ønsket i utgangspunktet. Et eksempel; Når jeg blir deprimert fordi jeg ikke klarer å slippe mine forventinger og håp om hvordan ting skal utfolde seg og HATER alle "dumme indiske tradisjener" etc - ja da blir jeg fryktelig nede. Jeg har rett og slett ikke noe annet valg enn å la at dette gå og legge det bak meg. Og når jeg åpner meg for det som skjer her og nå og ikke inne i mitt eget hode så kan situasjoner fort snu og vakre ting kan skje.

 

Alt dette gjør India til et vanskelig land å bo og arbeide i - men India gjør deg også veldig sterk. Mentalt sett har man dypere daler og høyere topper enn i Vesten, men så føler man seg også mer levende. Ja - her er livet mer møkkete, men det føles mer ekte. Livet her er også mye mindre materialistisk og det setter jeg veldig stor pris på. Jeg elsker at indiere reparerer alt mulig og forsøker å klare seg med det de har istedet for å kjøpe ting. Jeg har også lært å håndtere vanskelige situasjoner, jeg kan sove hvorsomhelst (jeg trenger kun en tynn madrass), jeg tåler lange ukomfortable reiser....det er litt vanskelig å forklare, men livet føles mer som et eventyr.

 

En annen ting er at det kommer så mange sprø og veldig interessante mennesker til India, så jeg har møtt utallige fantastiske mennesker her - fra alle sosiale lag, fra "alle" land, og mange med virkelig vakre livshistorier.

 

4: Hva er dine (og organisasjonen) sine mål, både på kort og lang sikt?

(1)Kortsiktige mål; Å ha tilgang på nok midler til å drive organisasjonen på daglig basis uten for mange bekymringer.... og å finne gode frivillige til The Different School som kan holde morsomme timer med musikk og kunst som holder på interessen til barna!

 

(2)Langsiktige mål; At organisasjonen vår har faste donasjoner og en stabil og god økonomi.. Jeg håper også vi vil se et renere Khajuraho med mange mennesker som bruker våre tøyposer når de handler istedet for plastposene. Vi jobber også for at skolen vår skal være godt etablert i landsbyen og Khajuraho og at vi har faste og glade elever som liker å lære - både engelsk og kreativitet i våre timer. På lang sikt håper jeg også at organisasjonen vår går så bra at jeg kan dra til Frankrike eller andre steder i Europa om sommeren for å organisere støtteaktiviter og annen planlegging sammen med våre kontakter og støttespillere der.

 

 

Hvis du ønsker å lese mer om livet mitt i India så har jeg en blogg - jeg skriver ikke noe særlig nå lengre da livet har blitt mer hverdag for meg, men det er mye å lese. Sjekk ut det jeg skrev i 2007 og 2008 for å finne ut mer om hvordan mitt liv i Khajuraho startet.

 

Jeg har også en personlig hjemmeside.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Share on Facebook
Please reload

Følg oss
Kategorier
Please reload

Arkiv
  • Facebook Basic Square
Relaterte innlegg